Her fins det to ord i ett og med begge to kan man være uenig i betydningen. Begrepet «kunst» er her ikke ment som tradisjonell kunst. Heller ikke når Joseph Beuys påstår at «kunst er jo terapi» og «hvert mennesker er en kunstner».
Jeg mener akkurat som T. Dalley har skrevet i hennes bok (T.Daley(Hrsg.)»Kunst og Terapi», 1986;11) at det er naivt å anta at hver kunstneriske virksomhet er nødvendigvis helberedende. Det ville en automatisk sammensmelting mellom kunst og terapi implisere. Det ville jo betyr, at terapi er en naturlig konsekvens av kunsten.
I den tradisjonelle kunsten er hovedoppgaven å skape et bra bilde, det betyr at estetiske tanker er viktig. Bildet som er ferdig er malt, skapelsesprosessen kommer i andre rekke.
En terapeutisk behandlingsmåte skal støtte forandringen i livsstilen og i personligheten, og dette skal være lenger enn settingen er.
Prosessen i kunstterapien baserer seg på erkjennelsen av at grunnleggende tanker og følelser i mennesket som blir avledet fra ubevisstheten, kommer bedre til uttrykk i bilder enn i ord.
Teknikken i kunstterapien baserer på erkjennelsen, av at alle mennesker, om de er utdannet i kunst eller ikke, har en latent evne til å visualisere indre konflikter og også å projiserer disse.
Kunstterapi betyr: at et individ benytter kunsten som kommunikasjonsmulighet. Han uttrykker sine personlige tanker og følelser for å diskutere etterpå med terapeuten. Så er det mulig, at klienten erkjenner emosjonelt og intellektuelt sine følelser på bildet og situasjonen som han befinner seg i. Han erkjenner, aksepterer noe som han ikke var klar over. Nå har han muligheten for å forandre situasjonen eller oppførselen.
Prosessen i seg selv er viktig, ikke det ferdige bildet som er malt, men veien dit. En prosess er en reise til seg selv, i seg selv. C. Rogers sa: «The process of movement in a direction wich the human organism aelects when it is inwardly free to move in any direction» (Swildens, 1991;14).
Når klienten maler eller skaper sine innerste opplevelser blir det til en ekstern symbolisering. Visningen av innerste tilstander blir til metaforer, blir symboler.
Vanligvis blir det til en lettelse for klienter hvis de gjennomgår en symboliseringsprosess.
Klientene ser nå bildet med litt avstand. Klienten gjennomgikk prosessen fra en uklar følelse til handlingsnivå.
Fra ubevisst til bevisst over til handlingen og så i en reflekjonsfase.
Hele tiden er han i prosessen, selv når han betrakter bildet etterpå. Betydningsinnholdet kan skifte, han befinner seg i en selvaktualiseringsprosess. Han forandrer kanskje bildet.
Terapeuten er prosessledsager. Han kan hjelpe klienten til å artikulere, å symbolisere, slik at klienten kjenner prosessen og skjønner hva som skjer. Mens klienten reflekterer og interpreterer kommer han til en ny del av fasen – selveksplisering- . Han får en a-ha-opplevelse. Hele prosessen glir inn og hjelper i hverdagen - hvis prosessen virkelig var klientens egen prosess.
Han begynner å vokse, blir hel. Livet er igjen i flyt.